Hei, det å være i isolasjon med corona, det er ingen dans på roser. Jeg har gitt utrykk for at det er overkommelig. Og det er det. Men det har helt klart utfordringer, særlig på det psykososiale planet. Når du må begrense all omgang med omverdenen, så blir du ganske alene og kjenner på manglende impulser. La meg illustrere.
Å tape i MarioKart i seg selv, er smått irriterende. Særlig når du må vinne for å unlocke items og nye cuper. I isolajon, forsterkes mange følelser og negative energistrømmer får etablere seg uten mostand fra eksterne impulser. Og lunta og tålmodigheten blir satt på prøve. Så det lille tapet i MarioKart blir plutselig et enormt nederlag for alle følelser.
Det kom noen saftige gloser da jeg spilte, fordi CPU-spillerne var meg hakket overlegen.Jeg ble så sint at jeg anklaga Nintendo for bevisst sabotasje.. Enda det bare er sånn i 150cc, da er det all in for å vinne løpet – koste hva det koste vil.
Poenget er å illustrere at totalt mangel på eksterne impulser, møter med mennesker og fysisk aktivitet. Det har negativ innflytelse på helsen. Om ikke mer, så like mye som virussykdom. Jeg lurer innimellom på om FHI /m flere har undervurdert de negative påvirkningene av superstrenge tiltak og langvarig isolasjon har på befolkningen.
Jeg er heller ingen flinkis til å gå tur, på dagtid merker jeg at dørstokkmila er litt for lang, og blir enda lengre til kvelds. Og så er det ikke bare bare å invitere noen på gåtur når du er isolert. Det frister jo ikke å utsette seg selv for mulig smitte, forståelig nok.
Føler meg litt fanget i en ensom hule på høyfjellet, selv om jeg redder meg inn med noe å henge fingrene i for en stakket stund. Enten det er Super Mario, blogg, serie eller mat og god drikke.
Men nå gleder jeg meg til å bli ferdig med denne driten og pandemien, for nå vil jeg ha hverdagen min tilbake, med sosialt samvær, trening og jobb. Møte folk, få inn positive impulser og kjenne strømmen av god energi på kroppen! Fuck corona!
-Fredrik ?